Ved samlivsbrudd fordeler partene sine eiendeler. Slik deling blir gjerne vanskelig når det kommer til barnene, der tette følelsesmessige bånd ofte utfordres, men som regel enes foreldre om hvordan dette problemet skal løses, og det er et fåtall saker hvor dette ikke lykkes og hvor spørsmålet bringes inn for domsstolene. Før domsstolene vil ta saken til behandling skal foreldrene ha vært til megling som et siste forsøk på å utarbeide en ordning for hvilken kontakt barnene skal ha med hver av foreldrene, og meglingspersonen må skrive ut en attest der det fremgår når meglingsmøtene fant sted og hva de resulterte i. Lykkes man å utarbeide en samværsordning i disse møtene “stopper” saken der. Lykkes det ikke gies det åpning for partene til å ta ut stevning for retten, der tingretten er første instans. Når saken først er tatt inn for behandling ved en domsstol mister partene nesten all råderett over saken, dvs. at det er dommeren som fra da av bestemmer hva som skal videre skal skje i saken. Deretter vil retten innkalle til et eller flere saksforberedende møte(r), med partene, deres advokater og en sakkyndig, som oftest psykolog, til stede, foruten dommeren selv, for å prøve å finne en løsning i saken. Lykkes ikke dette vil saken gå til såkalt hovedforhandling, og partene kan begjære sakkyndig utredning av saken, og som oftest vil det da den samme psykologen som deltok i de(t) saksforberedende møtet(-ene) bli forespurt. Men partene står fritt til å begjære en annen sakkyndig oppnevnt. Den sakkyndige vil etter dette få et mandat, fra retten som sier hva som skalundedsøkes og vurderes. Den sakkyndige innhente relevant informasjon gjennom samtaler med, og observasjoner av, partene, barnet/-ene og edvt. andre, og utarbeide en rapport som legges frem for retten i rimelig tid til at både advokatene og partene får lest den før hovedforhandlingen. Hovedforhandlingen er rettens mulighet for informasjonsinnhentning, og fatter sin beslutning, dommen, på bakgrunn av det som der fremkommer. Dommen kan enten godtaes av partene, dommen blir da rettskraftig, eller den kan ankes til ny behandling i Lagmannsretten. Lagmannsretten har tre juridiske dommere, og gjerne meddommere, som behandler saken. Den sakkyndige rapporten fra tingretten vil følge saken og bli vurdert på ny i Lagmannsretten. Som regel ansees der ikke være behov for en ny sakkyndig utredning, men dette kan unntaksvis skje. Også en dom i Lagmannsretten kan ankes dersom partene ikke godtar den, og en anke vil da først vurderes av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bestemmer om saken er av en slik art at den skal behandles i Høyesterett, eller forkastes, hvilket skjer dersom saken vurderes å være forsvarlig behandlet i tingretten og lagmannsretten. I Norge styres i hovedsak bruk av sakkyndige av retten, dvs. den sakkyndige oppnevnes av retten og rapporterer til retten. I enkelte andre land er det partene selv som engasjerer sakkyndige. Dette kan også gjøres i Norge, men er ikke vanlig. I slike tilfeller vil som oftest den sakkyndiges uttalelser blir vurdert som partsinnlegg, mens uttalelser fra en rettsoppnevnt sakkyndig skal være partsnøytral. I Norge er det retten som betaler for den sakkyndiges tjenester i de/t saksforberedende møtet/-ene, mens partene må betale dersom saken går til hovedforhandling